Hjulnavlagre kan kategoriseres i første, andre og tredje generasjon basert på deres strukturelle design og utviklingsstadium. Første-generasjons navlagre består hovedsakelig av et par vinkelkontaktkulelager eller koniske rullelager; de krever manuell justering av forspenning og klaring under installasjonen, involverer en kompleks monteringsprosess og krever høy installasjonspresisjon, noe som gjør dem mindre vanlige i nye kjøretøymodeller i dag.
Andre-generasjons navlagre forbedres i forhold til første generasjon ved å integrere lageret og navflensen i en enkelt enhet, og reduserer dermed antall komponenter samtidig som installasjonspresisjonen og-lastbærekapasiteten forbedres. Denne strukturelle designen forenkler monteringen og forenkler vedlikeholdet, noe som fører til utstrakt bruk i ulike passasjer- og nyttekjøretøyer.
Tredje-generasjons navlagre har et enda høyere nivå av integrering, og kombinerer navflensen, monteringsflensen, tetningssystemet og ABS-hjulhastighetssensoren i én enkelt enhet. Forhånds-justert på fabrikken krever de ingen-justering på stedet; i tillegg til å tilby enklere installasjon, er de lette, svært pålitelige og holdbare, noe som gjør dem til den vanligste typen navlager i moderne biler.
Basert på typen rulleelementer, kan navlagre også klassifiseres i to hovedkategorier: kulelager og koniske rullelager. Kulelager gir lav friksjonsmotstand, høye rotasjonshastigheter og jevn drift, noe som gjør dem egnet for de fleste personbiler.
Koniske rullelagre har derimot høy -bærekapasitet og tåler samtidig betydelige radielle og aksiale belastninger, noe som gjør dem til det foretrukne valget for tunge-lastebiler, anleggsmaskiner og andre tunge-lastekjøretøyer. Den passende typen navlager velges basert på kjøretøyets arkitektur, driftsmiljø og ytelseskrav for å sikre optimal funksjonalitet under ulike driftsforhold.